Søk
  • Ingvild Holdhus

Dødsprosessen

Dødsprosessen. Som i det virkelige liv skyr vi den. Det er ikke i det minste rart. Som en metafor til prosessen som skjer ved dyp utvikling eller transformasjon, som dyp utvikling er, utsetter vi den. Det er mange måter å utsette på. Å døyve smerte eller det uunngåelige i livet kan gjøres på utallige måter og vårt sinn er kreativt. Spise, enten for mye eller for lite. Avhengighet, i alle dets former. Shopping. Oppussing. "Vi trenge MER av alt" tanker og gjøren; Hytte, båt, venner, hus." etc etc. Listen er endeløs. For ca 10 år siden deltok jeg på et foredrag med en psykolog, da jobbet jeg med mennesker som sto utenfor arbeidslivet. Han sa noe klokt: Den dagen du må høre på panfløyter og meditere for å gå på jobb, da er det på tide å skifte jobb. Jeg husker jeg lo godt. For det første elsker jeg spisse, ekte tunger og for det andre var det gjenkjennelig. Jeg kunne ikke vært mer enig. Unødvendig å si; jeg elsker også kraften i meditasjon. Det sentrale poenget er at det alltid er enklere å pynte på putene, male over flekkene, velge å skifte perspektiv til det positive, lojale puss og kram, hjerter, namaste og lyse stjerner, medisinering, etc etc, enn å røske i grunnmuren og titte ned i det som faktisk ER. Ikke for det; jeg elsker også puss,kram, hjerter, store ord og stjerner, tror at medisiner kan være rett og riktig, at elementer som kan fungere som krykker er bra, men på et tidspunkt er det på sin plass å kaste de. Alt til sin tid. For mye av puss, kram og positive tanker, medisiner etc blir nok et overfladisk prosjekt som istedenfor å løse opp i overflaten, stadig polerer en tykkere en. Det er enkelt å skjønne hvorfor man velger slik. Veien er rett og slett enklere. Men det er også veien inn et overfladisk samfunn. Det er på tide å bryte den trenden. •○• Jeg liker å tenke og snakke i bilder. For mange er nettopp denne egenarten min både bevisstgjørende, forenklende og oppklarende. Eksempel. I min tidligere jobb som veileder jobbet jeg mye med en kvinner som var deprimerte. Jeg ønsket selv å jobbe med denne gruppen. Jeg følte at mitt naturlig lyse sinn, sammen med min utdannelsen og bakgrunn hadde mye å gi disse kvinnene. Det stemte. Jeg hjalp og inspirerte og tilbakemeldingene fra de, gjorde at jeg stadig utførte jobben min inspirert, kraftfull med følelsen av dyp mening. Et lite utsnitt som beskriver hvordan jeg jobber. Når du er deprimert har du ofte grå briller på. Det er selvfølgelig grader av depresjon og det er komplekst, men i dette tilfellet jeg skal beskrive var det snakk om en kvinne som ofte kun trengte en å sortere tanker med, en å føle at hun var ekte med, en å betro seg til. Ofte kom hun til samtalen med følelsen av at alt var trist. Verden var uekte og ingen var seg selv. Dette er forøvrig en velkjent og normal tanke blant flere jeg har veiledet og en tanke jeg selv kan tenke innimellom." Hvordan hadde verden vært uten selgere og neonlys?" Uansett. Denne kvinnen kom inn med grå briller. Vi snakket omkring dette. Nøstet opp. Så på er tidspunkt i samtalen kom bilde opp: Hvis vi kan finne en nyanse litt lysere enn du maler livsrommet ditt med nå, hva kan det være? Hun var alltid full av begeistring for disse øvelsene. Hun fikk kraft i både stemmeleie og kroppspråk. Det smittet selvsagt over på meg. Da hun skulle gå spurte jeg henne alltid; Hvilken farge har livsrommet ditt nå? Klem og på gjensyn. En annen metafor jeg ofte bruker i samtaler er denne: Hvis du unngår realitetene vil realitetene bli som en tennisball som dunker deg ukontrollerte og stadig i hode. Det er en uforutsigbar og i lengden en svært utmattende situasjon som vil fortsette å slå deg i hode helt til den dagen du med bevissthet retter blikket mot tennisballen og tar i mot. Den dagen du gjør det, er det du som har kontrollen. Og du kan nå bruke energien på å øve deg på å ta imot tennisballen på best mulig måte, helt til det er automatisert og du kan bruke energien din på noe helt annet meningsfylt. Å føle kontroll og være aktør i eget liv er sentralt for sunn selvutvikling. Å røske i grunnmuren med bevissthet er å røske i livsholdningene, vår etablerte sannheter. Det er en modig øvelse, men stadig vekk veien til et opplyst, rikt liv fylt med inspirasjon og personlig mening. •○•


Ingvild


84 visninger
  • Facebook Social Ikon
  • Instagram